Jeg er en drømmende sjel. Vi kan ikke legge skjul på det. Jeg drømmer hele tiden om å dra til utlandet og bosette meg for en lengre periode. Jeg drømmer om å leve av kunsten og kunne dra fra land til land for å fotografere storslått natur. Men det er litt skummelt å ta disse stegene. Jeg har gjort det noen ganger i livet, som i 2013 hvor jeg dro til Santa Barbara, California, og tok et år og studerte foto og grafisk design. Jeg er så glad for at jeg gjorde dette. Det var i løpet av dette året jeg fant uttrykket mitt. Endelig fikk jeg visualisert mine indre ideer.

Når jeg ser på fotografiet "Where the wind will take me" får jeg så utrolig lyst til å dra til verdens ende og tilbake. For meg visualiserer dette bildet lengselen etter å dra ut på nye eventyr. Verden er så stor og det er så mye å oppleve. Det er bare meg selv som setter stopper for hvor mye jeg vil oppleve (og økonomien). Jeg er óg veldig betatt av fjell. På toppen av fjellet finner du frihet og ro. Fjell er så majestetiske og mektige. Det gir meg en ubeskrivelig følelse å beundre dem. 

Fotografiet over er tatt på Island. Jeg besøkte Island i april 2015 og dette er første gang jeg har dratt på utenlandsferie helt alene. Og det er noe av det beste jeg har gjort. Det var helt fantastisk! Jeg hadde en leiebil og kunne komme meg rundt som jeg ville. Av sikkerhetsmessige årsaker begav jeg meg ikke inn i fjellet eller på små veier, men jeg fikk sett nok ved å kjøre på hovedveien og besøke kjente attraksjoner. Jeg oppholdt meg i Vik, en liten plass 2,5time i fra Reykjavik, i et par dager og det var her jeg brukte tiden til å fotografere. På dagtid kjørte jeg til et par kjente steder eller stoppet i veikanten og prøvde å fange noen interessante øyeblikk med kameraet. Kvelden ble brukt til samvær med nye bekjentskaper fra verden over. Hostell er en herlig ting å bo på når man reiser alene. Jeg ble kjent med en sveitser og en amerikaner på turen. På turen tilbake til Reykjavik fikk jeg selskap av sveitseren og vi tok turen til Geysir, Gullfoss og nasjonalparken før vi vendte tilbake til hovedstaden. Slike opplevelser er hva som gjør livet ekstraordinært. 

Så her sitter jeg, stirrer på bildet, og lengter etter et nytt eventyr. Om et par uker til drar jeg tilbake til Santa Barbara på ferie, kanskje det vil roe reiselysten? (Trolig ikke, å reise skaper et nytt ønske om å reise.)