Rom for beundring
Islandbildene tar aldri slutt. Nå er det ikke lenge før det var et år siden jeg var på reisefot dit og jeg kommer stadig tilbake til fotomappene fra turen og finner bilder jeg kan jobbe med. Jeg blir like betatt hver gang over den deilige frihetsfølelsen jeg fant på Island og finner i bildene..
"She was quite alone in the world. No one around. No one to listen. Only the running water to hear her thoughts. It would keep her secrets as she wandered off."
Bildet her er på en måte veldig enkelt, men like vel så skjer det så mye i det. Vann i bevegelse er så mektig. Det kan ødelegge fjell. Kjenner du følelsen av å stirre på vann som faller? Det er noe fortryllende med det. På samme måte som å stirre inn i et bål. Noe så enkelt, men så behagelig å se på. Naturen er så utrolig fantastisk. Jeg blir så fasinert over den og får så mye glede av å beundre den. Naturen setter ingen spor av tid. Det kan være år 1749 eller 2015 og du trenger ikke se forskjell. Jeg liker å unngå elementer som tidsetter motivet i fotograferingen min. Fotografisk stil vil uansett kunne ta seg av det.
Created for a place I´ve never known
Teksturen på dette fjellet er helt fortryllende magisk. Åh, som jeg elsker det! Har jeg nevnt at jeg har en forkjærlighet for fjell og stein? Som liten samlet jeg på steiner og jeg har fremdeles den samlingen. Man blir aldri helt voksen, og godt er det. Som liten ser man gleden i de enkle ting så mye lettere. Jeg tror det er viktig å holde på dette. Det er som regel de små ting som gir de største gledene.
Jeg klarer rett og slett ikke beskrive i ord hva jeg føler for bildet. Det ligger så mye følelser i det som ikke kan konkretiseres. Her er det ingen opplagt historie. Det er et veldig åpent bilde og man kan selv legge i det hva man ønsker. Samtidig så ligger det så mye der. Det er et veldig enkelt motiv, men jeg elsker stemningen som er. Man kan spør seg hvem denne jenta er, hva har hun opplevd, hvorfor er hun her? Jeg vet ikke om det bare er meg som ser dette eller om det er noe mer universielt? Man får jo et helt annet forhold til sine egne verk og kan aldri bli helt objektiv til dem.
Hva får bildet deg til å føle og tenke?
Jeg vil veldig gjerne høre dine synspunkter på bildene. Alle har så forskjellig oppfatning av verden at det er spennende å dele dem.