Det er gull verdt å være åpen for uventede hendelser på bryllupsfotograferingen. Det er ikke alt som kan kontrolleres. Noen ganger har plutselig fotolokasjonen endret seg siden vi sist var der og planla fotograferingen. Dette fikk vi erfare med Linn-Marita og Sveinung. Flaks for oss er Linn-Marita utdannet veterinær og var ganske avslappet til utfordringen vi stod ovenfor.

Den første utfordringen vi møtte var at der jeg hadde planlagt at vi skulle parkere bilene var det nå blitt en innhegning til unge kyr. “Heldigvis” var inn- og utgangen til innhegningen der jeg ville stoppe. Det var ikke så mange andre alternativer foruten å skulle rygge tilbake det stykket vi hadde kjørt inn på en skogsvei/traktorvei.

Brudefølget gikk med på ideen om å kjøre inn til kyra og vi fikk ordnet oss inn på innhegningen. Det som var ble en utfordring var at de kyra som beitet her var veldig nysgjerrige. Da bilene var parkert og vi hadde klart å skynde oss ut og lukke grinda kom de i travende fart for å undersøke bilene våre. De gnikket seg inntil og sleiket i vei på kjøretøyene. Jeg kan bekrefte at det ble en runde i vaskehallen senere den dagen.

Da tiden kom og vi skulle forlate åstedet kom utfordringen med hvordan få bilene ut uten å slippe ut alle kyra. Det ble ikke så lett som forventet og krevde stor innsats fra alle mann. Brudeparet stod i den ene enden og prøvde å få oppmerksomheten til kyra, en forlover stod klar til å åpne og lukke grinda i en fei mens en og en bil fikk rygget seg ut før en ku skulle finne på å bli med. Det løste seg uten at vi slapp løs noen kyr på frifot.

Den andre utfordringen vi møtte var veps

Mens jeg holder på å dandere kjolen til Linn-Marita inne i skogen kjenner jeg plutselig noe som stikker. Det tar ikke lang tid før vi tolker oss frem til at vi står rett ved et vepsebol og løper vekk så fort vi kan fra åstedet. Dette var faktisk første gang jeg har blitt stukket av veps og det var en interessant opplevelse å få det mens jeg var på oppdrag. Vi hadde nå beveget oss et stykke vekk i en annen del av skogen og fortsatt fotograferingen her. Brudefølget var så omtenksomme og spurte flere ganger om det gikk greit med meg. Det var litt merkelig å holde på mens den ene fingeren ble mer og mer hoven og dunket litt. Men neida, “det går bra med meg!” Og det gjorde det også. Samme kvelden var hevelsen vekke og man kunne ikke se spor etter hendelsen.

Slikt blir det gode historier av

Det du skal ta med deg i fra dette innlegget er at det ikke er krise om det skulle oppstå uforutsette hendelser på bryllupsdagen deres. Det er nesten slik at man bør håpe på det da man får noen gode historier å mimre tilbake til i etterkant. Det blir jo nesten litt kjedelig om alt går til punkt og prikke.

Og på tampen, jeg har hørt at under middagen til et av brudeparene mine så gikk både strømmen og brannalarmen. De hadde fremdeles en veldig bra feiring.