Er du som meg og kan sitte å ha en tiltenkt samtale mellom deg selv og en annen? Jeg er en av dem som kan gruble over hvordan en samtale kan gå til med en person jeg skal møte. Eller så sitter jeg og gjennomgår en tidligere samtale og ser for meg hvordan den skulle ha gått. Det er utrolig mye som foregår inne i mitt eget hodet, og ikke fullt så mye som blir til ved faktiske situasjoner. Dette er en av grunnene til at jeg har et stort behov for å skape ting.

Av og til får jeg lyst til å legge meg ned, lukke øynene, og skape min egen fortelling fra virkeligheten. Der kan jeg ligge å se for meg hvordan et møte mellom meg og andre vil gå til. Hvor kommer vi til å dra, hva vi finner på, hvem andre vi møter på, hva vi prater om, stemningen, samtalene vi har. Jeg kan ligge slik å se for meg en hel fortelling mellom meg og virkelige personer, og det er nesten enda mer spennende enn å faktisk oppleve en lignende situasjon i virkeligheten. For i mitt eget hodet kan jeg være helt avslappet, jeg kan legge til den sentimentale og gode stemningen jeg føler for. I mitt hode er det ingen som kan sette meg ut, gjøre meg ukomfortabel.

Du kan kanskje gjette deg til at jeg liker å være alene. Alene kan jeg drømme om hva jeg vil, og føle på dype følelser uten å bli forstyrret av hvordan andre ser på meg eller hva de tenker om meg. I mitt hode er livet litt som en musikkvideo eller en romantisk film.

Her om dagen var jeg i Queenstown og følte meg egentlig litt ensom, men bestemte meg for å ta med meg kameraet mitt ut i kveldingen selv om det regnet. På det ytterste punktet av byparken stilte jeg meg opp og kjente kreftene til vinden og teksturen av regnet piske mot meg mens jeg så innsjøen bølge i mørket omringet av fjellandskap. Med følelsesladet musikk på ørene ble jeg sugd rett inn i min egen film og ble fylt av utrolig sterke følelser mens jeg ble høy på fotograferingen. Alene som jeg var fikk dansebevegelsene utfolde seg til tider og uttrykke de sterke følelsene jeg ble fylt med denne kvelden.

Til slutt ble jeg så fylt med følelser at jeg fikk en stor trang til å hyle ut eller gråte. Dette var ikke tårer forårsaket av sorg. Tårer er min måte å uttrykke sterke følelser på. Jeg har begynte å gråte av at en av mine tidligere elever har danset en vakker dans til vakker musikk. Følelsene tar rett og slett overhånd og jeg må få dem ut på et vis.

Musikk har stor påvirkning på følelsene mine og er med på å gi meg den rette settingen for kreativitet. Så da jeg denne kvelden dro ut med musikk på øret satte det igang større kreativitet i meg. Det samme gjelder når jeg skal posere og lage selvportretter. Aller helst skulle jeg vært omkranset av musikk jeg kunne dykket inn i. Det er fra dypet man får tak i de interessante følelsene, og man kommer til dypet gjennom musikken. Da kan jeg rømme fra den virkelige verden og inn i filmen min.

Med store følelser strekker ikke ord til. Jeg hører mange stemmer i mitt eget hodet som prøver å formulere noe som kan uttrykke hva jeg har inne i meg, men det går liksom ikke. Jeg har ikke ord nok til å uttrykke hva jeg ønsker å si. Jeg trenger musikken og bildene for å uttrykke det som ligger innerst i meg. Jeg håper at bildene mine til tider klarer å si det jeg ikke klarer å si med ord. Er det ikke derfor vi lager kunst?